Desember

Beklager så meget denne noe trege personen som står bak denne bloggen. Du verden, så fort det dabber av med skrivekløen nå som alt er ved sitt vante igjen! Men det betyr selvfølgelig ikke at jeg ikke har noe å skrive om. Selv om hverdagen igjen har befestet sin posisjon og jeg etterhvert begynner å føle fotfeste på norsk jord. Adventstiden som vi nå befinner oss i, er en rar tid synes jeg. Det kommer så an på hva man gjør den til selv. For veldig mange, inkludert undertegnede, kan den ofte bli preget av stress og mas, fly fra det ene julebordet til det andre, hive seg ut i byjulekaoset for å kapre alt man kan av gaver og siste stæsj til festen. Men i år ser det litt bedre ut for meg; tenk så lur jeg var da jeg brukte den gode tiden jeg hadde i Singapore til å kjøpe julegaver! Så gjenstår det å se om noen blir fornøyde...

Bildet over viser litt av velsignelsene jeg blir velsignet med om dagen. Torill og jeg trives veldig godt med å dele 40 m2, og Torill viser sin takknemlighet ved å lage middag til meg når jeg kommer hjem fra jobb. Denne dagen sto spekemat på menyen!

Ingen kan klage på utsikten fra kontorvinduet mitt om dagen! Det er som å leve i et amerikansk eventyr...

Hjemme!

Rart å være på norsk jord igjen. Rart, men samtidig så naturlig! Flyturen gikk veldig bra, bortsett fra at jeg ble stoppet i kontrollen med en saks i sekken. De sa hundre ganger at det ikke var lov, jeg sa like mange ganger at ja, det visste jeg jo. Håper bare ikke jeg blir registrert i det internasjonale registret over mulige terrorister... Var heldig å få en plass ved vinduet med god plass til bena, og ingen ved siden av meg. Dermed var det bare til å lange ut:)
Det var selvfølgelig utrolig vedmodig og trist å si hadet til Rina, Ingrid Mathea, Peder og Aurora. Jeg er så takknemlig for å ha blitt så godt kjent med dere! Igjen; tusen takk!
På Gardermoen var det et stort oppbud for å ta meg imot. Bortsett fra mamma, pappa og Torill, som jeg visste var der, hadde også Torunn, Veronica, Kathrine og Kristin tatt turen, og stod der med flagg og ballonger. Selvfølgelig klarte jeg ikke å holde tårene vekk, en fantastisk velkomst var det! Takk for det:)
Søndagen var en avslappende dag med lang frokost med mamma, pappa og Torill før vi dro på gudstjeneste på Ryen, Storsalen etterpå. Veldig trivelig å se så mange igjen, føler meg veldig priveligert med så mange gode venner. Supert å komme tilbake på jobb, tydeligvis savnet her også!
Overgang til ny tid har foreløpig gått helt smertefritt, heldigvis. Så håper jeg at det varer...

Snart hjemreise...

Velkommen til dette som mest sannsynlig blir det siste innlegget fra Singapore. Utrolig rart og litt vemodig å tenke på at 3 måneder allerede er over. Perioden som jeg har tenkt på, sett frem til, gruet meg til og hatt store forventninger til i over et år er altså snart historie! Mye har vært veldig anderledes enn jeg hadde forestilt meg, både i positiv og negativ retning. Men nå, når det hele snart er over, velger jeg å fokusere på alt det fantastisk spennende som jeg har opplevd. 3 måneder stappfulle med inntrykk og opplevelser som overgår 3 år med hverdag i Norge! Dette blir fantastisk verdifull erfaring som jeg kan ta med meg videre i livet. Det er nesten med tårer i øynene jeg snart må si hadet til de tre fantastisk skjønne ungene Ingrid Mathea, Peder og Aurora (som forøvrig fyller 1 år idag!) som jeg har fått mulighet til å være så mye sammen med. Rina og Egil, tusen takk for deres store gjestfrihet og varme! Skjønner ikke helt hva som har gjort meg fortjent til dette:)

I dag kom forøvrig både den ene og den andre professoren og ville gjøre lunsjavtaler med meg. Kan jo være hyggelig å snakke med dem litt mer enn 2 minutter i strekk... Men jeg har samtidig lite forhåpninger om at én lunsj på tre måneder kan gjøre oss godt kjent!

Til slutt; tusen takk til alle som har lest bloggen min, sendt meg melding, mail og på andre måter vist at jeg er tenkt på! Det har gjort hverdagen lysere for meg:) På lørdag lander jeg igjen på Gardermoen, gleder meg til å treffe dere alle igjen!

Ingrid Mathea er stolt av sin nye HelloKittyballong som hun fikk i Vietnam

Aurora, alltid blid!

Peder har til stadighet sjarmert meg dønn i senk:)

"Auroras dans"

Til ære for dagens ett-åring!

Vietnam!

Så har jeg altså vært i Vietnam også. Vi (Rina, Egil, Ingrid Mathea, Peder, Aurora, Radiza og jeg)dro fredag formiddag, flyturen tok 1 1/2 time og alle var glade og forventningsfulle til hva dette landet hadde å by på! Ingen av oss hadde gjort noen stor researchjobb på forhånd, så vi var ganske spente. Så fort vi hadde kommet ut fra flyplassen skjønte vi hva som var denne byens særpreg; trafikkbildet var mildt sagt kaotisk, millioner av scootere på alle kanter og den velkjente loven om at den største og sterkeste vinner. For her var det ikke snakk om å følge noen trafikkregler, det var bare å gi gass og håpe på det beste. Utrolig nok gikk det alltid bra, virket nok atskillig verre for oss vestlige som satt bak i bilen med hjerte delvis oppe i halsen enn det føltes for de som var vant med det. Og det er ikke hver dag man står inne i et kunstgalleri og blir tutet på av en scooter! Ja, INNE i galleriet!
Byen var på ingen måte det jeg vil karakterisere som vakker, men den hadde så absolutt sin sjarm. Blide mennesker overalt som virket utrolig fornøyd med det de eide. Etter vår målestokk var det mye matriell fattigdom å se, men det slo meg stadig at livet tross alt ikke alltid dreier seg om penger. Samtidig blir det lettere å se hvor utrolig heldig jeg egentlig er som har det som jeg har det!
Ungene var et stadig objekt for oppmerksomhet hvor vi gikk, denne damen ville så gjerne gi Mathea en pose med vafler som hun satt og stekte langs fortauet. Plutselig en dag vi var ute og gikk hadde vi et stort kobbel av profesjonelle fotografer etter oss, og vi begynte å skjønne litt hvordan det var å være kjendis. Årsak: Peder og Mathea fikk ballonger, og fotografene ville ta bilde...
Søndag var Egil, Rina og jeg på en guidet tur til et enormt tunnellsystem fra Vietnamkrigen. Rart å se sånne ting på nært hold, ikke minst å åle seg nede i de trange gangene de måtte bruke for å skjule seg for bombene. Det holdt med 25 meter på huk for min del, umulig å forestille seg 35 km...

Føler etterhvert et påtrengende behov for å dokumentere at jeg faktisk gjør litt på jobben; nedenfor tester jeg endelig systemet det har tatt oss 10 uker å utvikle. Litt vanskelig å skjønne at et så enkelt system kan ta så lang tid å bygge opp, men det er ganske mye frustrasjon og ergrelser som ligger bak. I tillegg til en drøss med praktiske hindringer som ikke kan gjengis her, til det ville listen bli for lang. Og det gjenstår ennå å se om det faktisk virker sånn vi vil! Har enda tre hele uker på å produsere et positiv resultat! Massevis av tid... Nedenfor er "kontorplassen" vår. Tror ikke denne plassen hadde gått igjennom hos HMS-utvalget på Farmasøytisk institutt i Norge... Til tider er det trangt om plassen her også, når 10 undergraduates skal dele plass med min iranske venninne og meg! Er forresten invitert hjem til de iranske vennene mine på lunsj imorgen, og jeg måtte ikke komme senere enn kl 11... Ikke hver dag jeg blir bedt bort så tidlig.
Igår ble middagen inntatt ute på en såkalt Food Court, et sted hvor det er masse småboder med forskjellig mat med masse sitteplasser i midten. Så kan man gå å kjøpe mat hvor man vil, og sitte hvor som helst. Kvelden før hadde jeg lest i min kjære guide til Singapore (Lonely Planet) om en spennende dessert som alle burde prøve. Jeg siterer: "The lurid mini-volcanos you`ll often see at food centres are ais kacang, a combination of a mound of shaved ice, syrups, evaporated milk, fruit, beans and jellies. It tastes terrific, or rather a lot better than they look." Nyfiken som jeg er på å prøve nye, spennende ting, lot jeg meg friste av denne beskrivelsen, for Lonely planet har vel alltid rett?!? Og ganske riktig, den fysiske beskrivelsen av den "himmelske" desserten var ganske så korrekt; med røde bønner, mais, litt frukt og sirup i mange farger. Men der stoppet også min tillit til Lonely planet; dette var ikke godt! Rett og slett ganske merkelig. Men så ble jeg også en erfaring rikere hva det å prøve nye ting angår.
Apropos det å prøve nye ting; her om dagen hadde jeg mer hell med det. På Campus er det flust av boder som selger ferskpresset juice i alle varianter, og denne dagen skulle jeg ha ananasjuice. Men det var de tomt for, om ikke jeg ville prøve Soursopjuice istedet? Joda, sa jeg, har jo ikke så mye å tape. (Et glass ferskpresset juice koster toppen 6 kr.) For en himmelsk smak! Siden har jeg kjøpt det så ofte som jeg går forbi, har endatil introdusert smaken for flere andre som mottok rådet i vill begeistring!

Typisk syn på en Food Court, de grillede kyllingene henger rett i glaninga. Ofte er de ikke grillet engang. Kan ikke helt skjønne ideen med å stille de ut på den måten...


I dag har jeg vært med Mia på kafe (Mia er ei kjempetrivelig jente jeg har blitt kjent med på Kjerka, og som er her med mannen sin som tar en master i IT på NUS. Hun går bare og har fri, alltid klar for å finne på noe!), hentet ungene på skolen og badet i bassenget. Ikke feil å være ute i solen i 30 grader når man tenker på at det er kaldt i Norge! Derfor har jeg også kjøpt meg boblejakke idag, for liksom å minne meg selv på at det kommer en tid etter Singapore... Og det nærmer seg, tre uker og en dag!

Siden sist...

... har jeg vendt meg til hverdagen igjen, bodd en uke på hotell, vært endel på jobb, opplevd enda mer kultur, "feiret" Hari Raya på Sentosa, tenkt masse på venner og familie i Norge, vært på pedikyr, shoppet, spist grøt på Kjerka, vært forkjølet, klippet håret, puslet Thomas-puslespill med Peder og litt til. Dessuten har jeg vært en svipptur i India, føles hvertfall sånn! Little India er visst nok veldig autentisk med opphavslandet, med lukter, lyder og inntrykk av en annen verden. Og det bare fem busstopp unna der jeg bor! Spennende. Fredag kveld var jeg ute sammen med en svenske og fire nordmenn jeg har blitt kjent med på Kjerka, spiste på en knallbra indisk restaurant som vi hadde fått anbefalt av Rina. Ikke bare maten var spesielt god her; legg merke til sittestilling og fottøy (eller mangel på sådann...). Nok en minnerik opplevelse!

En liten bemerkning til slutt; her om dagen skulle jeg ta taxi hjem fra Vivo City, Singapores største shoppingsenter (Oslo City kan plasseres i et lite hjørne på den østre fløyen her). Forresten, taxi er et ofte benyttet fremkomstmiddel grunnet pris og komfort. Men, tilbake til Vivo. Kl ni om kvelden var det tydeligvis også andre enn meg som var lei av shopping og hadde tenkt seg hjem. Derfor den lange taxikøen. Denne køen vet jeg tar lang tid, har brukt noe tid på den tidligere. Men forskjellen nå og den gang er at nå føler jeg med som en ekte singaporeaner (bare på dette området, altså!); hvorfor stå en time i kø når man bare kan ringe etter taxi og bli hentet på minuttet? Hva om vi hadde visst det 22.august, mamma og pappa?:)

Rawa!

Min lille verden utvides stadig til større områder. Nå sist åpenbarte Malaysias vakre østkyst seg for meg og mitt turfølge. Skjønt, kysten på fastlandet var et sørgelig syn sammenlignet med Singapores velstand. Men så fort vi hadde satt oss i båten, var nesene våre vendt framover mot øyparadiset Rawa. Ei lita øy på bare 16 km2 en halvtimes båttur fra land. Er det virkelig sant at jeg skal få oppleve dette, tenkte jeg. Overalt hvor jeg så, var det vakre ting å feste øynene på. Ja, jeg hadde nesten problemer med å se klart, så blendene hvit som sanden var. Borte var all verdens bekymringer, det var bare å konstatere at verden klarte seg sørgelig bra uten min tilstedeværelse noen dager!
For de som lurer på hva dette har med forskning å gjøre; ingenting! Mange av dere vet sikkert at jeg ikke trives så godt på jobb. Derfor prøver jeg å si til meg selv at det er viktig å finne på ting som gjør at oppholdet her nede kan sees tilbake på med positivt fortegn. Dette var så definitivt en sånn ting!!
Snorkling har egentlig aldri vært noen stor drøm for meg, har ikke fundert så mye på hva det innebærer. Men man kan jo ikke la sånne muligheter gå fra seg, så jeg la meg på svøm med dykkermaske og snorkel, ganske uvitende om hva som skjulte seg der nede. Det var fantastisk! Ganske enkelt uvirkelig å svømme i en slags rar symbiose med fisker i alle regnbuens farger. Det eneste som manglet var et undervannskamera. Men korallene og fiskene kommer til å sitte spikret i minnet i mange år framover!
Fiskene var riktignok ikke helt uskyldige, de heller. Mating var en artig opplevelse, bortsett fra når de bet. For det gjorde de, de gikk ikke av veien for å svømme rett mot ansiktet mitt. Jammen fikk de ikke bitt meg et par ganger også. Derfor er jeg den (stolte?) innehaver av 12 små rifter sammensatt i et sugemerkemønster på overarmen:)
Til alle dere som lengter vekk fra høsten i Norge akkurat nå; nyt den! Livet her ved sydeligere breddegrader har mye å by på som vi bare kan drømme om i gamlelandet. Men det er jammen omvendt også! Mye kunne vært sagt om det, men jeg føler veldig behov for å avrunde med at vi er heldige som bor i Norge, tross alt:)

Drikke i forskjellige format

Vanskelig å skjønne at jeg koser meg om dagen? Håper hvertfall ikke at det hersker noen tvil etter å ha publisert disse bildene! På bildet over koser Peder seg med appelsinjuice på en av våre mange søndagsfrokoster på cafè. Ikke vanskelig å imøtekomme denne guttens ønsker når han setter opp det søte dådyrblikket sitt, etterfulgt av et smil med hodet på skakke!
Ingrid Mathea gjør seg godt i storesøsterrollen. Det er mye varmere her nede nå (32-35 grader) enn det var i august, og væskeinntaket øker derfor i takt med temperaturen. Aurora drikker flaske etter flaske med vann, godt hjulpet av ei flink storesøster! I bakgrunnen står Rina og baker grove scones og nyrørt jordbær -og bringebærsyltetøy til søndagslunsj. Yammi!

Rina, Therese og jeg var på High Tea på ærverdige Goodwood Park Hotel en dag. Med dype stoler, småblomstrete teservice med et utall gode teer å velge mellom, og selvfølgelig med massevis av fantastisk god mat akkompagnert av taffelmusikk på piano, gjorde disse timene til en mye mer minneverdig ettermiddag enn hva ville vært tilfelle med en ettermiddag på NUS. For det stedet begynner å frustrere meg mer enn det som godt er... Tilslutt et bilde fra en stille søndagsmorgen langs Singapore River. Er på vei for å møte Rina, Egil og ungene til søndagsfrokost i går. Jeg har bodd på hotell de par siste nettene fordi sengen "min" i Gilstead rd er lånt bort til Rinas kusine (Maya) og hennes venninne (Dina) fra Norge. For to syttenårige jenter er vel Singapore med sine shoppingmuligheter et eldorado! Men imorgen drar Rina og ungene, Maya, Dina og jeg til ei lita øy utenfor østkysten av Malaysia på ferie. De som er misunnelig kan se på www. rawasfr.com for ytterligere info:)

LanternFestival

Ja, jeg har litt dårlig samvittighet for at det ikke renner over med innlegg her! Men det indikerer egentlig at jeg har litt liten tid, og det er jo bra! Siden sist har det vært 7 hverdager og 2 helgedager, og jeg kjenner at jeg liker helgedagene best... Som for eksempel på lørdag, da vi var på LanternFestival i Chinese Garden for å feire MoonFestival. Visst nok en kjempehappening blant kineserne, hvor de minnes en eller annen dame som fløy opp til månen fordi hun var så lei av mannen sin. Da spiser de MoonCake dagen lang, og jeg fikk faktisk smake en dag. Jeg var advart mot en noe spesiell smak på forhånd, så jeg klarte å spise hele biten. Men det kommer definitivt ikke til å bli noen favoritt! En slags vond pai med lotusblomstpaste og ande-eggeplomme inni...

Men, tilbake til Chinese Garden. Hele parken var omskapt til en HelloKitty-verden, masse søte figurer i forskjellige positurer som lyste når det var mørkt. Skikkelig stemningsfullt og en flott opplevelse av kinesisk kultur! Her traff Peder plutselig noen kjente midt i folkehavet.

Ingrid Mathea og jeg har blitt skikkelige good friends:)

Peder blir omfavnet av en søt kanin.

I tillegg til å beundre alle de fine (men litt jalla?!?) figurene, kjørte ungene biler på tivoli. Det var stor suksess, moro å se!

På søndag var vi ute og spiste søndagsfrokost på cafe. En fin tradisjon som jeg kommer til å savne i Norge. Ingrid Mathea og jeg badet i bassenget, typisk en varm dag hvor avkjøling trengtes! Etterpå dro vi i Sjømannskirken, hvor jeg var hyret inn som organist. Artig å holde det ved like, selv her i Singapore.

For de som har lyst til å lese ekstra mye om Singapore-livet, se www.pimre.blogspot.com

Statusrapport

Det blir fort sånn når man prøver å holde venner og kjente oppdatert med bloggen; man er alltid ivrig i begynnelsen, for da har man alltid så mye å skrive om! Hvordan fargen er på blomstene, hva maten smaker, hvordan menneskene ser ut og mye annet. Alt er jo nytt. Men, når dagene går og man innser at man faktisk er blitt innhentet av hverdagen på fremmed jord, stopper plutselig skrivekløen ganske brått. Ikke fordet, jeg oppdager stadig nye, finurlige ting ved denne facinerende byen. Som for eksempel idag da jeg skulle være med å levere Ingrid Mathea og Peder på skolen (ja, det heter faktisk førskole selv om de bare er 3 1/2 og 2 år...). Når vi skulle kjøre inn på parkeringsplassen, var det faktisk en egen parkeringsvakt som var veldig ivrig i tjenesten, og på en flott måte med hvite silkehansker viftet han bestemt med armene og gav oss nøye tegn på hvor lenge vi måtte vente før det var klart til å kjøre inn på plassen. I mellomtiden rakk han å løpe bort til minst to andre biler for å assistere i ryggingen. Om det er på grunn av erfaring med kinesiske kvinners noe manglende kjøreegenskaper eller generell irritasjon på dårlig parkeringsutnyttelse vites ikke, men uansett var det ganske festlig å observere!
Ellers har jeg slappet endel av med en god bok på sengen i helgen, foruten et lite besøk i en imponerende fin blomsterbutikk, søndagsfrokost ved Robertson Quay og gudstjeneste i Sjømannskirken med påfølgende grillmiddag på kvelden. Full av nye krefter til en ny arbeidsuke... Eller trenger jeg egentlig så mye krefter til det?!?

Litt fra jobb

Noen små inntrykk av hvordan jeg har det i hverdagen på NUS (National University of Singapore)! De første dagene var det ganske vanskelig å orientere seg i denne jungelen av bygninger og gater. Universitetet i Oslo blir som en lekeby i forhold... Men kart er satt opp overalt, så det er tydeligvis ikke bare jeg som føler meg litt bortkommen på dette området! Med god hjelp av labvennene mine og shuttlebussene som kjører rundt hele tiden, kom jeg relativt fort inn i systemet likevel.Dette er bygget jeg jobber i til daglig. De har stort sett ikke tatt seg bryet med å bygge vegger rundt gangene og korridorene sine her nede, så vi går mye utendørs rundt omkring på byggene. Men det er igrunn bare godt å varme seg litt innimellom; en annen litt snodig ting med å være her nede. Air-condition inne på labben gjør at det nesten blir litt kaldt (ja, det er faktisk mulig å få det kaldt på labben!). Da er det bare til å late som om man har et lite ærend ute for å bli varm igjen. Rett utenfor der jeg jobber er det et enormt stort treningsfelt, som faktisk er ganske innbydende, det er nesten så jeg får lyst til å begynne å jogge rundt på banen selv... Men enn så lenge ligger joggeskoa langt nede i kofferten!Litt mer av de eksotiske omgivelsene jeg omgir meg med i hverdagen. Første dag jeg kom hit, havnet jeg inne i denne "bakgården" og visste hverken ut eller inn. Ikke så lett å finne fram her på måfå! Men etter en stund fant jeg fram til riktige personer, så det ordnet seg relativt greit til slutt.
Et lite glimt fra laben, hvor jeg diskuterer de siste "resultatene" med Jian Yn. Ikke det at vi kan skilte med så mye resultater ennå, det går vel heller tregt med forskningen... Vi er mange som må dele på det samme utstyret, og når vi først får tilgang på det så virker det (selvfølgelig) ikke sånn som vi vil. I tillegg er systemet her mye mer hirearkisk her enn vi er vant med i Norge, så det er ikke så lett å gjøre det jeg selv har lyst til...

Sara og Faezeh har vært mine trofaste lunsjvenner hele den første måneden, det har vært utrolig koselig! Men igår var det bom slutt da de begynnte å faste pga ramadan. Så da blir det lunsj alene i kantina i en måned... Ikke snakk om noen felles lunsj med de andre på gruppa her, nei!

Så, bortsett fra at ikke ting går strøkent og sånn som jeg helt hadde tenkt meg på jobb, stortrives jeg med livet i Singapore. Var selvfølgelig litt trist når mamma og pappa dro i forrige uke, men jeg koser meg veldig sammen med Ingrid Mathea (3 1/2), Peder (2) og Aurora (10 mnd). Tror nesten at Ingrid Mathea kommer til å bli forsker en vakker dag, hun spør om alt mulig "mamma, hvorfor...". Igår lurte hun fælt på hvorfor det ble lyd når hun klappet i hendene, og jeg prøvde å forklare henne at det blir usynlige bølger av lyd i lufta når to ting kræsjer. "Men, hvorfor det åsså??" var svaret jeg fikk:) Utrolig underholdende, hvertfall for meg, men kanskje ikke for Rina som alltid må svare på de mest finurlige spørsmål?!?

Besøk!

Til alle dere som lurer på om jeg har rotet meg bort i Singapore og ikke funnet veien tilbake til tastaturet; jeg har ikke det altså! Jeg er bare litt off-line om dagen, grunnet stort besøk fra Norden! Mamma og pappa kom blide og fornøyde på torsdag ettermiddag, siden har det gått slag i slag. Av utvalgte destinasjoner kan nevnes Sentosa (tenk, mamma var med på Cable Car!!), Singapore Botanic Gardens, Sjømannskirken, shopping på Ochard road, Singapore Sling på Raffles (obligatorisk for alle som er i Singapore) og middag langs Singapore river ved Clarke Quy for å nevne noe. Har akkurat kommet hjem fra nok en begivenhetsrik dag, med "omvisning" på universitetet, hvertfall av en brøkdel, Singapore Zoo, og nå i kveld på Night Safari. Man blir ganske mettet med inntrykk i løpet av sånne intense dager! Blir nok rart når de drar igjen, selv om jeg gleder meg masse til Rina og Egil, Ingrid Mathea, Peder og Aurora kommer nedover imorgen!! Mamma og jeg poserer foran et av X-antall slag orkideer...
...et annet slag, men fantastisk vakker!
Har noen noen gang sett Venke og Erik i slike omgivelser? Tror de har kost seg fælt!!

Eller for ikke å snakke om meg selv; stadig vekk må jeg minne meg selv på at jeg er kun 137 km fra ekvator!

Hverdag og fest

Bare en kort, liten rapport om hvordan jeg har det i herdagen! På bildet over ser dere to utrolig koselige jenter som jeg har blitt kjent med på labben her. Til venstre er Natalie, en "lokal" PhD-student. Veldig hjelpsom og hyggelig! Til høyre er Faezeh, min gode venn fra Iran. Jeg er veldig glad for å ha henne her, hun er også på et forskningsopphold, skal være her i 6 måneder. Hun har allerede blitt min trofaste lunsjvenn! Legg forresten merke til knekken i kneet mitt, et tiltakk satt i verk for å virke litt lavere enn jeg egentlig er..JiuanYn er en slags bachelorstudent som jeg skal jobbe sammen med mens jeg er her nede. Litt vanskelig å bli satt som veileder for en student når jeg ikke vet så mye selv, men han er kjempeflink og hyggelig, så det er litt mindre stress enn hva det kunne ha vært! Nå er vi så smått kommet i gang med eksperimentene, men foreløpig er vi begge to i læringsfasen. For de som er spesielt interessert; i dag har vi første dag med GC/MS:) Tror det kommer til å bli noen hyggelige dager på lab, selv om det er usannsynlig dårlig plass her. Kommer nye studenter hver dag, og vi får mindre og mindre "kontorplass", om det kan kalles kontor (les: en liten flik på benken på labben) i det hele tatt.
Natalie og Faezeh har bursdag på samme dag denne uken, så da disket gutta opp med kake og kort! Over ser dere Kelvin, en annen student her på labben. Han og Jian Yn arrangerte kalas midt på en onsdag. Hyggelig gjort!

Dette er altså mine venner på jobben så langt. Fire trivelige mennesker som jeg gleder meg til å tilbringe mer tid sammen med framover!

Ellers så gleder jeg meg nå veldig til mamma og pappa kommer, skal møte dem på flyplassen om tre og en halv time!! Vi skal være turister sammen i 6 dager. Jeg er veldig takknemlig for at det la seg til rette for dem slik at de kunne komme på tross av bestefars sykdom i Norge.

Terapi

Idag har jeg lekt turist for første gang, og tro det eller ei, men jeg har av alle steder vært i Jurong Bird Park! Dere som kjenner meg vet jo at fugler er min største skrekk her på jord. Så, liksom for å prøve og vende meg til disse skumle skapningene først som sist, dro jeg altså sammen med mine to iranske venner til denne parken, som visstnok skal være verdens fineste ifølge singaporeanerne selv. Det er forresten en karakteristisk greie ved Singapore; alt skal være bitte litt flottere og større enn ellers i verden. Ikke det at jeg har turnert verdens fugleparker, så noen sammenligning blir det vanskelig å foreta, men jeg må jo innrømme at parken var fin, den!

For her var selvfølgelig fugler i all verdens størrelser, form og farger. Syngende fugler, malende fugler, hva du måtte ønske. Det må sies at Norges fuglefauna blir sørgelig kjedelig sammenlignet med endel av fuglene jeg så. Heldigvis slapp jeg helt nærkontakt med noen av dem, selv om noen av dem var skrekkelig nære, jeg kunne nesten kjenne vingeslagene der de snittet hodet mitt. De fikk ikke noe mat av meg, nei!

Jeg var naturlig nok ganske stolt av meg selv som klarte å gjennomføre dagen, særlig fornøyd var jeg med at jeg klarte å ta såpass nærbilder av fuglene! Men til alle som nå tror at jeg er kvitt ornitofobien og at jeg aldri mer kommer til å skvette når jeg ser en liten spurv; jeg må nok dessverre skuffe dere…
Orchard road, Singapores shoppinggate nr 1, var målet mitt på lørdag. Den ligger kun ett stopp med t-banen fra der jeg bor, så det er ikke noe stor sak å komme seg ned dit. En helt annen ting er å komme seg opp fra t-banestasjonen. For maken til folkestim skal du lete lenge etter! Begrepet ”Sild i tønne” får liksom en helt ny betydning her i landet. Det sier seg jo for så vidt selv når det er så mange mennesker i såpass lite land. Bare forestill deg hvordan det ville vært dersom hele Norges befolkning skulle stues sammen på et areal som ikke er større enn 1/3 av Vestfold fylke! Da måtte også vi begynne å bygge hus oppå hverandre, bokstavelig talt. Alle disse menneskene som var ute og shoppet på en lørdag gjorde at turen ikke ble så veldig omfattende. Men det er artig å betrakte det hele litt på avstand! Rusle rundt i forskjellige kjøpesentre og prøve som best man kan og unngå alle selgerne som prøver å selge deg allverdens elektronikkutstyr, smykker og skreddersydde klær. Nå hadde det seg sånn at jeg tilfeldigvis var på jakt etter en IPod. Hadde det ikke vært for at selgerne visst nok er gode på lureri, kunne jeg fått en IPod ganske rimelig i en av disse elektronikksjappene. Men jeg var nok litt for pysete, så det endte med at jeg gikk til Apple-senteret og kjøpte av profesjonelle folk i stedet…