Vietnam!

Så har jeg altså vært i Vietnam også. Vi (Rina, Egil, Ingrid Mathea, Peder, Aurora, Radiza og jeg)dro fredag formiddag, flyturen tok 1 1/2 time og alle var glade og forventningsfulle til hva dette landet hadde å by på! Ingen av oss hadde gjort noen stor researchjobb på forhånd, så vi var ganske spente. Så fort vi hadde kommet ut fra flyplassen skjønte vi hva som var denne byens særpreg; trafikkbildet var mildt sagt kaotisk, millioner av scootere på alle kanter og den velkjente loven om at den største og sterkeste vinner. For her var det ikke snakk om å følge noen trafikkregler, det var bare å gi gass og håpe på det beste. Utrolig nok gikk det alltid bra, virket nok atskillig verre for oss vestlige som satt bak i bilen med hjerte delvis oppe i halsen enn det føltes for de som var vant med det. Og det er ikke hver dag man står inne i et kunstgalleri og blir tutet på av en scooter! Ja, INNE i galleriet!
Byen var på ingen måte det jeg vil karakterisere som vakker, men den hadde så absolutt sin sjarm. Blide mennesker overalt som virket utrolig fornøyd med det de eide. Etter vår målestokk var det mye matriell fattigdom å se, men det slo meg stadig at livet tross alt ikke alltid dreier seg om penger. Samtidig blir det lettere å se hvor utrolig heldig jeg egentlig er som har det som jeg har det!
Ungene var et stadig objekt for oppmerksomhet hvor vi gikk, denne damen ville så gjerne gi Mathea en pose med vafler som hun satt og stekte langs fortauet. Plutselig en dag vi var ute og gikk hadde vi et stort kobbel av profesjonelle fotografer etter oss, og vi begynte å skjønne litt hvordan det var å være kjendis. Årsak: Peder og Mathea fikk ballonger, og fotografene ville ta bilde...
Søndag var Egil, Rina og jeg på en guidet tur til et enormt tunnellsystem fra Vietnamkrigen. Rart å se sånne ting på nært hold, ikke minst å åle seg nede i de trange gangene de måtte bruke for å skjule seg for bombene. Det holdt med 25 meter på huk for min del, umulig å forestille seg 35 km...