Snart hjemreise...

Velkommen til dette som mest sannsynlig blir det siste innlegget fra Singapore. Utrolig rart og litt vemodig å tenke på at 3 måneder allerede er over. Perioden som jeg har tenkt på, sett frem til, gruet meg til og hatt store forventninger til i over et år er altså snart historie! Mye har vært veldig anderledes enn jeg hadde forestilt meg, både i positiv og negativ retning. Men nå, når det hele snart er over, velger jeg å fokusere på alt det fantastisk spennende som jeg har opplevd. 3 måneder stappfulle med inntrykk og opplevelser som overgår 3 år med hverdag i Norge! Dette blir fantastisk verdifull erfaring som jeg kan ta med meg videre i livet. Det er nesten med tårer i øynene jeg snart må si hadet til de tre fantastisk skjønne ungene Ingrid Mathea, Peder og Aurora (som forøvrig fyller 1 år idag!) som jeg har fått mulighet til å være så mye sammen med. Rina og Egil, tusen takk for deres store gjestfrihet og varme! Skjønner ikke helt hva som har gjort meg fortjent til dette:)

I dag kom forøvrig både den ene og den andre professoren og ville gjøre lunsjavtaler med meg. Kan jo være hyggelig å snakke med dem litt mer enn 2 minutter i strekk... Men jeg har samtidig lite forhåpninger om at én lunsj på tre måneder kan gjøre oss godt kjent!

Til slutt; tusen takk til alle som har lest bloggen min, sendt meg melding, mail og på andre måter vist at jeg er tenkt på! Det har gjort hverdagen lysere for meg:) På lørdag lander jeg igjen på Gardermoen, gleder meg til å treffe dere alle igjen!

Ingrid Mathea er stolt av sin nye HelloKittyballong som hun fikk i Vietnam

Aurora, alltid blid!

Peder har til stadighet sjarmert meg dønn i senk:)

"Auroras dans"

Til ære for dagens ett-åring!

Vietnam!

Så har jeg altså vært i Vietnam også. Vi (Rina, Egil, Ingrid Mathea, Peder, Aurora, Radiza og jeg)dro fredag formiddag, flyturen tok 1 1/2 time og alle var glade og forventningsfulle til hva dette landet hadde å by på! Ingen av oss hadde gjort noen stor researchjobb på forhånd, så vi var ganske spente. Så fort vi hadde kommet ut fra flyplassen skjønte vi hva som var denne byens særpreg; trafikkbildet var mildt sagt kaotisk, millioner av scootere på alle kanter og den velkjente loven om at den største og sterkeste vinner. For her var det ikke snakk om å følge noen trafikkregler, det var bare å gi gass og håpe på det beste. Utrolig nok gikk det alltid bra, virket nok atskillig verre for oss vestlige som satt bak i bilen med hjerte delvis oppe i halsen enn det føltes for de som var vant med det. Og det er ikke hver dag man står inne i et kunstgalleri og blir tutet på av en scooter! Ja, INNE i galleriet!
Byen var på ingen måte det jeg vil karakterisere som vakker, men den hadde så absolutt sin sjarm. Blide mennesker overalt som virket utrolig fornøyd med det de eide. Etter vår målestokk var det mye matriell fattigdom å se, men det slo meg stadig at livet tross alt ikke alltid dreier seg om penger. Samtidig blir det lettere å se hvor utrolig heldig jeg egentlig er som har det som jeg har det!
Ungene var et stadig objekt for oppmerksomhet hvor vi gikk, denne damen ville så gjerne gi Mathea en pose med vafler som hun satt og stekte langs fortauet. Plutselig en dag vi var ute og gikk hadde vi et stort kobbel av profesjonelle fotografer etter oss, og vi begynte å skjønne litt hvordan det var å være kjendis. Årsak: Peder og Mathea fikk ballonger, og fotografene ville ta bilde...
Søndag var Egil, Rina og jeg på en guidet tur til et enormt tunnellsystem fra Vietnamkrigen. Rart å se sånne ting på nært hold, ikke minst å åle seg nede i de trange gangene de måtte bruke for å skjule seg for bombene. Det holdt med 25 meter på huk for min del, umulig å forestille seg 35 km...

Føler etterhvert et påtrengende behov for å dokumentere at jeg faktisk gjør litt på jobben; nedenfor tester jeg endelig systemet det har tatt oss 10 uker å utvikle. Litt vanskelig å skjønne at et så enkelt system kan ta så lang tid å bygge opp, men det er ganske mye frustrasjon og ergrelser som ligger bak. I tillegg til en drøss med praktiske hindringer som ikke kan gjengis her, til det ville listen bli for lang. Og det gjenstår ennå å se om det faktisk virker sånn vi vil! Har enda tre hele uker på å produsere et positiv resultat! Massevis av tid... Nedenfor er "kontorplassen" vår. Tror ikke denne plassen hadde gått igjennom hos HMS-utvalget på Farmasøytisk institutt i Norge... Til tider er det trangt om plassen her også, når 10 undergraduates skal dele plass med min iranske venninne og meg! Er forresten invitert hjem til de iranske vennene mine på lunsj imorgen, og jeg måtte ikke komme senere enn kl 11... Ikke hver dag jeg blir bedt bort så tidlig.
Igår ble middagen inntatt ute på en såkalt Food Court, et sted hvor det er masse småboder med forskjellig mat med masse sitteplasser i midten. Så kan man gå å kjøpe mat hvor man vil, og sitte hvor som helst. Kvelden før hadde jeg lest i min kjære guide til Singapore (Lonely Planet) om en spennende dessert som alle burde prøve. Jeg siterer: "The lurid mini-volcanos you`ll often see at food centres are ais kacang, a combination of a mound of shaved ice, syrups, evaporated milk, fruit, beans and jellies. It tastes terrific, or rather a lot better than they look." Nyfiken som jeg er på å prøve nye, spennende ting, lot jeg meg friste av denne beskrivelsen, for Lonely planet har vel alltid rett?!? Og ganske riktig, den fysiske beskrivelsen av den "himmelske" desserten var ganske så korrekt; med røde bønner, mais, litt frukt og sirup i mange farger. Men der stoppet også min tillit til Lonely planet; dette var ikke godt! Rett og slett ganske merkelig. Men så ble jeg også en erfaring rikere hva det å prøve nye ting angår.
Apropos det å prøve nye ting; her om dagen hadde jeg mer hell med det. På Campus er det flust av boder som selger ferskpresset juice i alle varianter, og denne dagen skulle jeg ha ananasjuice. Men det var de tomt for, om ikke jeg ville prøve Soursopjuice istedet? Joda, sa jeg, har jo ikke så mye å tape. (Et glass ferskpresset juice koster toppen 6 kr.) For en himmelsk smak! Siden har jeg kjøpt det så ofte som jeg går forbi, har endatil introdusert smaken for flere andre som mottok rådet i vill begeistring!

Typisk syn på en Food Court, de grillede kyllingene henger rett i glaninga. Ofte er de ikke grillet engang. Kan ikke helt skjønne ideen med å stille de ut på den måten...


I dag har jeg vært med Mia på kafe (Mia er ei kjempetrivelig jente jeg har blitt kjent med på Kjerka, og som er her med mannen sin som tar en master i IT på NUS. Hun går bare og har fri, alltid klar for å finne på noe!), hentet ungene på skolen og badet i bassenget. Ikke feil å være ute i solen i 30 grader når man tenker på at det er kaldt i Norge! Derfor har jeg også kjøpt meg boblejakke idag, for liksom å minne meg selv på at det kommer en tid etter Singapore... Og det nærmer seg, tre uker og en dag!

Siden sist...

... har jeg vendt meg til hverdagen igjen, bodd en uke på hotell, vært endel på jobb, opplevd enda mer kultur, "feiret" Hari Raya på Sentosa, tenkt masse på venner og familie i Norge, vært på pedikyr, shoppet, spist grøt på Kjerka, vært forkjølet, klippet håret, puslet Thomas-puslespill med Peder og litt til. Dessuten har jeg vært en svipptur i India, føles hvertfall sånn! Little India er visst nok veldig autentisk med opphavslandet, med lukter, lyder og inntrykk av en annen verden. Og det bare fem busstopp unna der jeg bor! Spennende. Fredag kveld var jeg ute sammen med en svenske og fire nordmenn jeg har blitt kjent med på Kjerka, spiste på en knallbra indisk restaurant som vi hadde fått anbefalt av Rina. Ikke bare maten var spesielt god her; legg merke til sittestilling og fottøy (eller mangel på sådann...). Nok en minnerik opplevelse!

En liten bemerkning til slutt; her om dagen skulle jeg ta taxi hjem fra Vivo City, Singapores største shoppingsenter (Oslo City kan plasseres i et lite hjørne på den østre fløyen her). Forresten, taxi er et ofte benyttet fremkomstmiddel grunnet pris og komfort. Men, tilbake til Vivo. Kl ni om kvelden var det tydeligvis også andre enn meg som var lei av shopping og hadde tenkt seg hjem. Derfor den lange taxikøen. Denne køen vet jeg tar lang tid, har brukt noe tid på den tidligere. Men forskjellen nå og den gang er at nå føler jeg med som en ekte singaporeaner (bare på dette området, altså!); hvorfor stå en time i kø når man bare kan ringe etter taxi og bli hentet på minuttet? Hva om vi hadde visst det 22.august, mamma og pappa?:)